JEG LØP MARATON UTEN KARBOHYDRATER,

Denne gangen var jeg bestemt på å la advarslene fare: jeg holdt meg til fet mat før maraton i Stockholm 5. juni 2010.

Startområdet i den svenske hovedstaden var en stor karbogryte: gratis pasta-utdeling i det ene hjørnet, kjeks i det andre. Og på kunstgressmatta satt om lag tjue tusen løpere og spiste pastasalat. Jeg drakk vann før disse 42 kilometer med asfalt. Advarslene hadde vært mange og skremmende: du vil kollapse, du vil bli syk, du vil aldri fullføre..

Første gang jeg løp maraton var i høst, og selv om min fett-overbevisning den gang var sterk, turte jeg ikke å følge den. Til det var ”ekspertenes” ord for klare: du som trener så mye, må ha karbohydrater..

Jeg var stadig innom Olympiatoppen.no for treningsråd, der ikke bare puls, men også karbo slår i mot en. Det offisielle ernæringsnorge skriker karbo med ropert. Og jeg, ingen ekspert, bare en halvlært journalist, våget ikke annet enn knekkebrød til frokost da jeg i høst løp maraton for første gang. Underveis gikk det i energi-barer og sportsdrikk, jeg syndet mot min overbevisning. Siste milen var grusom, men jeg løp da inn på 4 timer og 6 minutter. Fornøyd, men med spørsmålet: må den siste milen i en maraton være så vond?.

Jeg gikk tilbake til min lavkarbodiett, og halvannen måned før maraton i Stockholm ble jeg konsekvent: omelett, ost, salat, avokado, kjøtt, fisk, kylling, fløte, fet yoghurt, bær, nøtter. Min eneste synd var noen rødvinsglass for mye. Og jeg trente: minst en langtur i uka – to mil – ellers intervaller, lange og korte, raske og roligere, samt styrketrening..

Det var deilig å trosse rådene, deilig å lade opp på fett, følelsen minnet om den du som barn får når du ikke hører på de voksne..

Men der før start i Stockholm begynte jeg å bli engstelig: hva skulle jeg fylle på med? Det var noen timer siden den fete frokosten, jeg trengte noe og hadde ikke vært smart nok til å ta med. Strømmen av løpere mot startområdet ble som en stri, tykk elv: alle gikk samme vei - momsende på karbo, jeg gikk motsatt – ute etter fett. Klokka og hjertet gikk: hjelp, hvor finner jeg noe her mellom pølsene, pomfritten og sjokoladene?.

Der! Endelig en butikk og aldri har synet av valnøtter vært bedre. Valnøtter og vann før start: jeg er klar! Løper på tiden 3 timer og 54 minutter uten annet enn sportsdrikk de to siste milene. Kun vann før det. Ingen supertid, men blant de ti prosent beste av fem tusen kvinnelige løpere. For meg er alt supert: ikke bare har jeg persa med tolv minutter, jeg har heller ikke hatt lyst til å drepe noen under den siste mila slik jeg hadde sist. Den siste milen måtte ikke være vond! Denne gangen følte jeg meg som urkvinnen: hun er sterk og hun må stadig dypere for å hente fram de uante kreftene. Men hun finner dem, langt ned i magen. Mens jeg sa til meg selv: du kan! Visst danser melkesyren i lårene, men dette greier du! Du skal til å med gi på litt når du løper de siste 250 meterne inne på Olympia Stadion. Du skal gi på og smile og kjenne hvor deilig det er å trosse de voksne!